Innlegget ble først publisert i Vårt Land.

Finansieringen av trossamfunn bør bygge på anerkjennelse og samspill

Trossamfunn er beredskap, sosiale arenaer, kulturinstitusjoner og ankerfester for frivillighet. Det er alt annet enn usunt at det offentlige bidrar til å finansiere dette.

Øystein Dahle, fagdirektør i Hovedorganisasjonen KA

«Ingen sunn ordning at staten fullfinansierer tros- og livssynssamfunn», skriver gjestekommentator Ingunn Folkestad Breistein i Vårt Land 3. mars. Hennes kommentar kan forstås slik at hun er skeptisk til en offentlig finansieringsordning som er begrunnet i trossamfunnenes bidrag til fellesskap, velferd og samfunnsverdier. 

Breistein peker mot en ordning som reduserer statens bidrag og ansvar på sektoren, og det framstår som et mål at ordningen blir økonomisk mindre gunstig for tros- og livssynssamfunn.  

I strid med utvalgsmandat

Hun antyder også at en finansieringsmodell kun basert på medlemstall ville ha vært mer «bærekraftig» enn dagens ordning. Breisteins forslag innebærer at kontakten mellom trossamfunn og det offentlige begrenses og blir mer regelstyrt. Det er samtidig et forslag som legger opp til å avvikle dagens finansieringsordning for Den norske kirke, som blant annet forutsetter samarbeid mellom kirke og kommune. Hun benytter også anledningen til å videreføre misforståelsen om at Den norske kirke er fullfinansiert av det offentlige.

Mandatet for det regjeringsoppnevnte ekspertutvalget som skal utrede forslag til endringer i dagens finansieringsordning, peker i en annen retning. Her understrekes det at staten fortsatt skal understøtte Den norske kirkes oppdrag som en landsdekkende folkekirke, samtidig som ordningen understøtter andre tros- og livssynssamfunn. Mandatet legger føringer for framtidige ordninger som bidrar til mer samarbeid mellom kommunen og tros- og livssynssamfunn.

Anerkjenner samfunnsbidraget

Da Stortinget vedtok den fortsatt relativt nye trossamfunnsloven, var det et bredt flertall som anerkjente verdien som ligger i samspillet mellom kommunen og Den norske kirke lokalt. Det samme flertallet vektla at tros- og livssynssamfunn skal understøttes av det offentlige fordi de er en positiv, samfunnsskapende kraft som bidrar til frivillighet, fellesskap og tilhørighet. Dette er premisser som også bør være førende når tilskuddsordningen skal forbedres.

Tilskudd til tros- og livssynssamfunn utenom Den norske kirke er ikke begrunnet i prinsippet om likebehandling alene, men bygger på en anerkjennelse av trossamfunnenes samfunnsbidrag. Det er ikke et mål at ordningen skal reduseres til en finansiell transaksjon.

En ordning som inviterer til relasjon og samarbeid vil bygge videre på den norske, tillitsbaserte samfunnsmodellen, som også inkluderer samspill og gjensidig anerkjennelse mellom offentlig sektor og ideelle aktører. Vi tror en slik bred plattform for relasjonen mellom trossamfunn og det offentlige gir finansieringsordningen bærekraft og legitimitet.

God investering for samfunnet

Det er lett å peke på argumenter for at en solid finansieringsordning er en god investering for samfunnet. Akkurat nå, midt i en svært krevende internasjonal situasjon, er det naturlig å trekke fram trossamfunnenes rolle i en helhetlig tilnærming til beredskap. Stortingsmeldingen om totalberedskap peker på den viktige rollen som frivillig sektor, herunder trossamfunnene, har i møte med trusler mot samfunnet og når krise rammer.

Videre er trossamfunn sammen med andre deler av frivillig sektor ofte avgjørende fellesskap i kriser av mer personlig art, eller når et lokalsamfunn rammes. Trossamfunnene er ankerfeste for frivillig engasjement i lokalsamfunnet, og disse er avgjørende når kriser oppstår.

Den norske kirkes landsdekkende nærvær og brede deltagelse innenfor ulike former for beredskapsarbeid er et utgangspunkt for å inkludere andre tros- og livssynssamfunn på en tydeligere måte i arbeidet for å håndtere krise, katastrofe og krig.

Trenger flere møtepunkter

Kommunene har et grunnleggende oppdrag ved å tilrettelegge for gode og trygge arenaer lokalt. Her har mange tros- og livssynssamfunn en viktig rolle, og bør anses som viktige samarbeidsaktører med kommunen. Trossamfunnenes rolle som kulturinstitusjoner og ankerfeste for frivillig innsats verdsettes og bør inngå som premiss for diskusjonen om finansieringsordningen.

I stedet for å se på trossamfunnsstøtten som noe som bør begrenses og avgrenses, bør endringene i ordningen styrke grunnlaget for flere arenaer for samarbeid og gjensidig informasjon mellom kommunene og de tros- og livssynssamfunn som er aktive på stedet. Det er behov for å etablere flere ordninger som styrker dialog mellom det offentlige og tros- og livssynssamfunn, både for å identifisere utfordringer og for å bygge tillit.

Slike møtepunkter kan med fordel etableres etter modell av de nasjonale kontaktkonferansene mellom Barne- og familiedepartementet og tros- og livssynssamfunn eller dagens lovpålagte kontaktmøter mellom lokal gravplassmyndighet og tros- og livssynssamfunnene.

Et livssynsåpent samfunn

Breisteins forslag om livssynsavgift/kirkeskatt innebærer å svekke kontaktpunktene mellom kommunen og trossamfunn, herunder Den norske kirke. Dette er feil strategi for å utvikle en mer bærekraftig finansieringsordning for tros- og livssynssamfunn.

Jeg tror det ligger en mer framtidsrettet strategi å supplere dagens trossamfunnslov med ordninger som inviterer til dialog og samarbeid. Da kan finansieringsordningen også underbygge en politikk for et mer livssynsåpent samfunn.