«Det krever stort mot å gi slipp på en kjent struktur»

Profesjonsforbundet Spir – resultatet av fusjonen mellom Presteforeningen, Diakonforbundet og Kirkelig Undervisningsforbund – avholdt sin generalforsamling 23.-25. mars. Her er hilsenen som administrerende direktør i Hovedorganisasjonen KA, Marit Halvorsen Hougsnæs, holdt til delegatene:

Kjære generalforsamling, ærede motpart!

Det er en stor glede for meg å være sammen med dere her på denne merkedagen i Spirs historie.

Tre arbeidstakerorganisasjoner er blitt til én. Den norske kirkes Presteforening, Det norske diakonforbund – begge etablert i år 1900 – og det noe yngre Kirkelig undervisningsforbund (KUFO), tidligere Kateketforeningen, er blitt historie. Organisasjoner som på hver sin måte har hatt stor betydning for sine medlemmers ve og vel, både som kollegiale profesjonsfellesskap, pådrivere i fagutvikling – og som forkjempere for medlemmenes lønns- og arbeidsvilkår.

Gjennom innsatsen for egne medlemmer, har dere samtidig gitt viktige bidrag til Den norske kirke og til en rik flora av kristelige organisasjoner. På vegne av de mange hundre arbeidsgiverne på KA-sektoren vil jeg innledningsvis takke for det arbeidet dere allerede har gjort de snart 30 årene denne sektoren har eksistert.

For det har ikke vært en hvilken som helst 30-årsperiode, men om en sammenhengende reformperiode der nytt tankegods både om kirken, staten og det norske samfunnet, har vokst fram. Gradvis har dette utkrystallisert seg også i nytt lovverk. Vi må antagelig tilbake til reformasjonen for å finne en tilsvarende endring av samfunnets dypereliggende verdier og tankestrukturer.

At det kirkelige arbeidsliv disse årene har vært en integrert del av det organiserte arbeidsliv i Norge, kan vi anse som del av den Guds velsignelse som har lyst over oss som arbeidslivsparter denne perioden.

For mange – også dem som har ønsket endringene velkommen – har opplevd at forandringen berørt oss sterkt og har krevd mye. Tusenvis av ansatte har fått nye rammer for sine arbeidsforhold. Hundrevis av små, mellomstore og store arbeidsgivere har måttet lære seg å stå på egne bein, uten en kommuneadministrasjon eller et statlig direktorat å lene seg på – eller å skylde på. Og både arbeidstakerne og arbeidsgiverne har vært avhengige av hva vi har klart å oppnå enighet om – sammen.

For selv å bli sterkere sammen, har dere så ved årsskiftet skapt et nytt, felles forbund.

I seg selv er det verdt en applaus. For det krever stort mot å gi slipp på en kjent struktur. Det krever tålmodighet og stor tillitskapital å skape oppslutning nok om ny organisering. Så gratulerer til dere alle for å ha lykkes med det!

Så merket jeg meg raskt valget av nytt navn. Det minnet meg om en gammel favoritt av en fagbok med tittelen «Metaphors we live by» (1980). Forfatterne, som begge er språkforskere, skildrer her hvordan alt språk gjennomsyres av metaforer. Eller arbeidende språkbilder. Språkbilder som vi har hjelp av, eller «lever av».

Jeg håper navnet vil gi dere både grobunn og retning når dere skal arbeide tettere sammen for å påvirke kirkas framtid, med ulikt faglig ståsted.

Så trengs det framover at også vi som arbeidslivsparter kan stå sterkere sammen. For det meldes ikke verken om solskinnsdager eller vindstille vær. Det varsles turbulens både hjemme og ute. På denne første generalforsamlingen i Spirs historie, vil jeg derfor både invitere og utfordre til tettere samarbeid.

Vi har et godt utgangspunkt ved å være del av den norske modellen. Det innebærer at ansatte på KA-sektoren – også framover – vil kunne regne med en utvikling av egne lønns- og arbeidsvilkår i tråd med samfunnet ellers.

Kartleggingen vi har gjort i vinter, viser samtidig en dramatisk forverring av den økonomiske situasjon hos et flertall av våre medlemsvirksomheter. Det er altså ikke slik på vårt område, slik LO-lederen beskrev ved inngangen til årets mellomoppgjør at industrien «går som det griner». På vårt område må det skapes grobunn for ny vekst, også i form av inntektskilder.

Alvoret i situasjonen utfordrer oss som arbeidslivsparter til nytenkning. Skal lønnsutviklingen i tråd med frontfagmodellen på vårt område ikke føre til ytterligere nedbemanning, må det gjøres mer.

Vi trenger tettere samarbeid om myndighetskontakt både ut fra dagens og en evt justert finansieringsordning, men også om innretningen og rammene rundt en ny kirkelig tilskuddsforvaltning. Vi trenger tettere samarbeid om tiltak som kan gi ny kraft og mer oppgaveløsning til beste for lokalbefolkningen i samhandlingen mellom kirke og kommune.

Som arbeidslivsparter er vi forpliktet til å fremme likestilling og motvirke diskriminering. Det påhviler oss i lov, men har også klar forankring i eget verdigrunnlag. Også her har vi gode erfaringer med å stå sammen. Men vi er ikke i mål.

Det er fortsatt behov for årvåkenhet, kunnskapsbygging og ikke minst holdningsendring. Kirkelig ansatte – av alle slag – skal være sikret gode vekst- og utviklingsvilkår. De skal kunne stå oppreiste, med rak rygg, frimodige i sin tjeneste. Uansett hvor i landet de jobber.

Som kirkelige profesjonsgrupper er dere overlatt et stort ansvar. For forkynnelse og undervisning, sakramentsforvaltning og gudstjenester, sosialt arbeid og omsorgstjenester. Verdien av å bli møtt profesjonelt, er høy. Det være seg ved sykdom, livskriser og sorg, med tro eller tvil, i livets lykkeligste – eller svarteste øyeblikk. Derfor stilles det også høye kvalifikasjonskrav til dere, både til god faglig kompetanse, personlig egnethet og til etterlevelse av kirkelige og yrkesetiske standarder

Men også her trengs det mer. For kompetanse er sammensatt, og den er også ferskvare. Og det er merkbart – at den kompetansen som trengs for å være en åpen, tilgjengelig og landsdekkende folkekirke er annerledes enn for få år siden.

Også her trengs et langt tettere partssamarbeid. Både lokalt for å fremme den daglige læringskultur på hver eneste arbeidsplass, men også sentralt. Vi kan gjøre mer i fellesskap både overfor utdanningsinstitusjoner og regelmyndigheter, og ikke minst bør vi sette oss ned i fellesskap for å blinke ut de aller viktigste kompetanseutviklingstiltak, for alle ansattgrupper, om det å være folkekirke i en ny tid.

Med dette i sikte, vil jeg avrunde min hilsen til dere med et sitat inspirert av et nylig besøk i Bratislava. Det inneholder – som deres nye navn Spir – også en metafor som kan gi både kraft og håp til for en mange hundreårig folkekirke – og andre virksomheter som utgjør KA-sektoren. Sitatet er hentet fra en tsjekkisk forfatter ved navn Karel Capek og lyder som følger:

«Jeg vet om en gammel eik, den skal være ni hundre år, men verken størrelsen eller alderen hindrer den i å drive fram nye blader hvert år.»

Med det vil jeg ønske dere alle en god generalforsamling!